Når psykedelisk medisin blir offentlig: Er vi klare for det som kreves?

Psykedelisk Veiledning Rogaland
3. mai
3 min lesing

Psykedelisk medisin er i ferd med å bevege seg fra randsonen og inn i det offentlige ordskiftet. Forskning publiseres, studier etableres, og stadig flere får øynene opp for potensialet i behandling av blant annet traumer, depresjon og angst. Spørsmålet mange stiller er om samfunnet er klart.

Et kanskje viktigere spørsmål er: Er rammene klare? Og enda mer presist; er menneskene som skal fasilitere dette arbeidet klare?

Rammene rundt psykedelisk terapi er en stor del av helheten

Når teori møter erfaring

Forrige uke så jeg et foredrag og en paneldebatt om psykedelisk terapi i det offentlige. Panelet besto av en nevrolog, en filosof, en prest, en religionsforsker og en nyutdannet sykepleier fra et nytt studie innen psykedelisk terapi. Det var et bredt og interessant perspektiv. Samtidig ble det tydelig hvor vanskelig det er å snakke om noe som i sin natur er erfaringsbasert, når mange i rommet primært forholder seg til teori.

Psykedeliske opplevelser lar seg ikke enkelt oversette til språk. De er ikke lineære, ikke alltid logiske, og ofte dypt eksistensielle. For en som aldri har vært der, kan det fremstå abstrakt, nesten uhåndgripelig. Men for den som står midt i det, er det alt annet enn diffust.

GRATIS SAMTALE

Hva skjer når erfaring mangler?

Her ligger en kjerneutfordring: Hvordan skal det offentlige systemet ivareta mennesker i slike tilstander, dersom de som leder prosessen ikke selv har erfart landskapet?

Under foredraget og paneldebatten ble det nevnt at studentene i det aktuelle studiet opprinnelig skulle få erfaring med ketamin, som per i dag er det eneste godkjente psykedeliske legemiddelet i behandling i Norge. Dette ble stoppet av helsemyndighetene. I stedet fikk studentene erfaring med holotropisk pust.

Holotropisk pust kan være dypt virkningsfullt. Det kan åpne opp for sterke emosjoner og endrede bevissthetstilstander. Men det er likevel noe fundamentalt annet enn en psykedelisk reise.

Mekanikeren som aldri har kjørt bil

Det reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Er det forsvarlig å utdanne fasilitatorer uten at de selv har kjent på det de skal guide andre gjennom?

De færreste ville levert bilen sin til en mekaniker som aldri har kjørt bil. En som kun har lest teorien, men aldri kjent hvordan motoren oppfører seg i praksis, hvordan en ulyd faktisk høres ut, eller hvordan en feil kjennes i rattet. Teori gir forståelse. Erfaring gir dømmekraft.

Å holde rom i det ukjente

I arbeid med psykedelika er dette skillet enda mer kritisk. Her handler det ikke om maskiner, men om menneskers psyke; deres sårbarhet, historie og identitet. Noen ganger deres mest krevende indre opplevelser.

Å fasilitere en psykedelisk prosess handler ikke bare om å skape en trygg ytre ramme. Det handler om å kunne gjenkjenne hva som skjer når en person mister fotfestet, når egoet begynner å oppløses, når frykten tar over. Det handler om å vite – ikke bare intellektuelt, men erfaringsmessig; at det finnes en vei gjennom.

Det er vanskelig å holde et trygt rom for noen i kaos hvis man aldri selv har stått i det.

Integritet i praksis

Som psykedelisk veileder legger jeg hele min integritet i nettopp dette. Ikke bare i kunnskap, men i gjennomlevd erfaring. I de vakre reisene, ja men også i de brutale. De gangene hvor alt har blitt revet bort, hvor identiteten har blitt utfordret, og hvor det ikke finnes noen snarvei ut.

Det er i møte med disse ytterpunktene man utvikler den nødvendige forståelsen for hva som faktisk står på spill.

Mer enn godkjenning og pensum

Dersom psykedelisk medisin skal inn i det offentlige, må diskusjonen handle om mer enn godkjenning av substanser og etablering av studier. Den må handle om kvaliteten på rammene. Om opplæringen. Om kravene til dem som skal lede mennesker gjennom disse prosessene.

Dette er ikke et felt hvor det holder å “kunne pensum”.